Vennligst rør kunsten!

Jeg har forsøkt, og gitt opp, å definere begrepet kunstnerbok – og jeg finner en trøst i at mange klokere hoder før meg også har kommet til kort. Den amerikanske forfatteren, aktivisten og kritikeren Lucy Lippard valgte å definere kunstnerbøker på linje med performance-kunst, som «det som ikke er noe annet». De er ikke helt fotobøker, tegneserier, coffee-table-bøker, skjønnlitteratur eller illustrasjoner. Skjønt, og som denne utstillingen viser oss, de kan bære med seg et snev av dette også.

I 1977 oppfordret den samme Lippard kunstnere til å gjøre sine kunstnerbøker allment tilgjengelig i supermarkeder, apoteker og flyplasser. Kunstnerbøkene tillot kunstnerne å ta kontroll over sin egen produksjon og ikke minst å motstå de begrensningene som lå i en allerede da raskt kommersialiserende kunstverden. Her ligger også noe av kunstnerbokens essens. Den er i stor grad et demokratisk prosjekt, den ligger helt under kunstnerens kontroll, og med sin form (ofte med en håndterbar størrelse), opplag og overkommelige pris utgjør den et unikt, håndlaget kunstobjekt som er tilgjengelig for et bredere lag kunstsamlere.

Den omfattende utstillingen fyller her hele Kristiansand kunsthalls utstillingslokaler – dens gulv, tak og vegger. Som for å riktig understreke den førnevnte tilgjengeligheten flyter utstillingen også ut i korridorene og nedover etasjene under hvor Kristiansand folkebibliotek holder hus. Her finner vi mindre installasjoner, videoverk og kunstnerstyrte workshops med mere. Slik har man bundet billedkunst og litteratur sammen i en selvfølgelighet som kanskje ikke alltid er like åpenbar.

Hele prosjektet er et samarbeid mellom kunsthallen og biblioteket, med den Bergen-baserte kunstnerbok-gruppen Codex Polaris som gjestekurator. Utstillingen viser verk av hele 26 nordiske kunstnere og kunstnergrupper, noe som gir et godt innblikk i bredden og de rådende tendensene i feltet.

Med respekt og melde, kunstnerboken er mangfoldig: Her finner vi malerier i bokform, bøker som maleri, digitale bøker og tekstilbøker, installasjoner og skulpturelle objekter hvor materialet i ulik form stammer fra kasserte trykte bøker. I tillegg finner vi også verk med nær sammenheng med bokproduksjon, bokpresse og bokbinderi. Gjennom språk, bilder, konseptuelle ideer og håndverk bearbeides en tematikk like variert som konseptet kunstnerbok. Sosiale og politiske forhold, kjønn og identitet, minner og det forgjengelige mennesket er bare noen eksempler. Fellesnevnere må en altså strekke seg langt etter og utstillingens røde tråd må derfor bli den nordiske kunstnerboken i en kontemporær kontekst.

Kunstverkenes form gir publikum rom for en taktil opplevelse. Til stor kontrast fra erfaringer i kunstgallerier og kunstmuseer kan publikum plukke opp mange av de utstilte verkene og bla gjennom dem. Små etiketter med oppfordringen «Les meg» oppleves kanskje utfordrende for et publikum som i årevis har perfeksjonert kunsten å bevege seg blant skjøre gjenstander og kostbar kunst. Med hjertet i halsen blar en likevel i de tunge akrylplatene som utgjør boksidene i Margrethe Kühles Encyclopedia of life forms and other phenomena in the Internet, og opplever hvordan laserskårne intrikate tegninger, som fysiske representasjoner av fabeldyr og fantasifostre, stiger opp fra det som best kan beskrives som en enorm pop-up bok.

Tilsvarende andektig er det å lese i Kurt Johannessens lille, skjøre verk Det gjennomskinlege. Portrettbilder av små barn er trykket på en flortynn, transparent film. De knapt synlige ansiktene er smeltet sammen i en ugjenkjennelig form så lenge verket er lukket. På poetisk vis er det først når en åpner det og betrakter sidene en for en at bildet av hvert enkelt barn trer fram.

Et av overraskende få verk som tematiserer kjønn og identitet er Finske Susanna Autios tekstilbok Robber Girls, laget med brukte strømpebukser. I actionfilmer har vi sett (mannlige) bankranere tre nylonstrømpebuksen ned over ansiktet sitt for å skjule sin identitet. Autio har brukt det utpreget feminine plagget som materiale til masker som hun har gitt vage, men gjenkjennbare kvinnelige trekk.

Finske Eeva-Liisa Isomaa reflekterer over hvordan vi leser minner i et verk som dekker hele utstillingssalens ene kortvegg. Med egne fotografier og fotografier tatt av hennes bestefar på 1930-tallet gjennomgår hun minnet om eller kanskje snarere ideen om fossen i en landskapsscene hun husker fra barndommen. Fra tak til gulv henger oppslåtte bøker. I varierende størrelser og med ark av gjennomskinnelig papir representerer de kaskaden av vann.

Minner er også tema i Anna Snædís Sigmarsdóttir underfundige bok-verk Death or memory -Ett av bidragene fra den islandske kunstnerbokgruppen ARKIR. Gjennom tekst og tegning om og med objekter vi omgir oss med, ettergår hun blant annet motsetningen mellom forestillingen om å huske og å dø.

Utstillingens kanskje største ankepunkt er også dens styrke; omfanget. Det anbefales å besøke den uthvilt og mett og med veldig god tid. Aller helst over flere besøk.