}

Selvtillit, selvbilder og sorg

INTERVJU
Publisert 06/06/19
| Skrevet av Lene Ask

Steffen Kverneland er en kritikerrost og prisbelønnet tegneserietegner som for lengst har gjort seg gjeldende langt utenfor det lille tegneseriemiljøet i Norge. Og det passer ham kanskje bra, for vi må bevege oss utover både sjanger og vanlig norsk beskjedenhet når vi skal snakke om og med en av Norges beste tegneserietegnere.

På torsdag 6. juni åpner han sin separatutstilling i Tegnerforbundets lokaler. I den forbindelse har vi møtt ham i Bibliotekbaren på Bristol og tatt en prat med ham om utstillingen og kunstnerskapet.

At tittelen på utstillingen er Selvbilder, kommer neppe som en overraskelse på de av oss som kjenner til Steffens kunstnerskap. For det er nettopp det selvbiografiske som går som en rød tråd gjennom hele hans kunstnerskap, helt fra han laget små selvbiografiske striper i 12–13-årsalderen med den hensikt å få foreldrene til å le, til den siste selvbiografiske utgivelsen En frivillig død, som omhandler farens selvmord. Men selv om han laget humoristiske striper om seg selv da han var ung, var kunstinteressen også preget av dypt alvor, og han gikk metodisk til verks for å tilegne seg kunnskap.

Selvportrett av Steffen Kverneland (1998)..
Selvportrett av Steffen Kverneland (1998)..
Selvportrett av Steffen Kverneland.
Selvportrett av Steffen Kverneland.

– Fra midten av tenårene malte jeg meg nærmest gjennom kunsthistorien fra renessansen og oppover. Jeg malte for å lære, men på dette stadiet trodde jeg nærmest at jeg skulle bli genial på linje med Rembrandt.

Steffen ler og fortsetter:

– Jeg hadde en ekstrem faglig selvtillit, men det gav jo en herlig energi, pågangsmot og virilitet. Jeg hadde det jævlig gøy da jeg holdt på. Når du er ung, så skjønner du ikke hvor avansert kunst er, så om du får det til å ligne, så er det perfekt. Man er jo litt naiv på den måten.

Litterær tegneserietegner

På 80-tallet jobbet Steffen både med bildekunst, avistegninger og tegneserier. Han bidro med serier og vitser til humorbladet KOnK og undergrunnsbladene Brage og Gateavisa. Etter at han flytta til Oslo, hadde han også bidrag i Norsk Mad og FIDUS. Ganske tidlig begynte han å vanke i miljøet rundt det nystifta litterære magasinet Vagant, med Hennig Hagerup som redaktør. Debutalbumet De knyttede never kom i 1993. Det var basert på Øvre Richter Frichs roman om Jonas Fjeld. Samme året begynte han også å lage serier basert på litterære klassikere som ble publisert bl.a. i Morgenbladet, Vagant og etter hvert Dagbladet. Disse sidene ble samlet i flere album kalt Amputerte klassikere.

– Egentlig hadde jeg lyst til å til å være i et billedkunstmiljø, eller tegneseriemiljø, forteller han. – Men jeg fikk bare innpass i det litterære. Det er noe jeg har hatt veldig nytte av. Jeg lærte mye av disse Vagant-folka. Vi hang sammen og prata i sene nattetimer. Ofte om litteraturteori og måter å forholde seg til tekst på. Da jeg laga Munch, var jeg veldig inspirert av klassisk modernistisk litteratur og moderne litteraturteorier om at man ikke trenger å være kronologisk eller nødvendigvis tenke i linjer.

På den tiden han begynte å jobbe med Amputerte klassikere, var Steffen opptatt av William S. Burroughs, forfatteren bak bl.a. Naked Lunch og kjent for en cut-up-teknikk som bestod i å kutte opp en tekst og sette den sammen igjen i tilfeldig rekkefølge. Denne teknikken kan vi tydelig finne igjen allerede i den første historien i Amputerte klassikere. I Spark en puddel finner vi løse sitater fra Daniel Defoe, Albert Camus, Jan Erik Vold, Bibelen, Christiane Rochefort og Samuel Beckett. Alt lagt i munnen på Steffen selv og Absalon Aarebrot, Haugesunds styggeste mann, oppkalt etter en søppelfylling.

«Sult» fra *Amputerte klassikere* (1999) av Steffen Kverneland.
«Sult» fra Amputerte klassikere (1999) av Steffen Kverneland.

– I Amputerte klassikere ville jeg utvide tegneseriesjangeren og se hvor langt jeg kunne gå. Hvor mye tåler en tekst? Hvor mye mening kunne jeg få ut av en meningsløs tekst hvis jeg billedsatte den? Jeg ville eksperimentere mest mulig.

Dette gjaldt tydelig også det visuelle, og man kan se at Steffen eksperimenterte med forskjellige stilarter.

– På den tida var jeg veldig inspirert av Bill Sienkiewicz’ miniserie Elektra Assassin. I motsetning til andre tegnere på den tida varierer han streken sin og har en bred orientering mot både illustrasjon og billedkunst. Han gjorde det han ville, og det var veldig inspirerende. En uskreven regel innen tegneseriemiljøet på den tida var at du måtte finne en stil og holde fast på den. I Amputerte klassikere bryter jeg den regelen. Det var som å komme ut av en tvangstrøye. Da ble det plutselig mye kjekkere å lage tegneserier.

I Amputerte klassikere er det ingenting som er hellig. Steffen radbrekker både små og store klassikere, samtidig som han raljerer med datidens politikere, samfunnstopper og kulturelle elite. Ingen slipper unna. Amputerte klassikere presenterer på den måten en flat struktur.

– I disse seriene river du ned litterære klassikere fra pidestallen, var det en tanke bak det?

– Ikke så bevisst. Jeg gjorde det mest fordi jeg var ute etter den humoristiske effekten i å rive ned ikoniske greier, men det ligger jo litt pedagogikk der også. Hamsun skrev for eksempel jævlig morsomme bøker som var saftige å lese, men det litterære systemet rundt satte ham på en pidestall og fortalte hvor fantastisk dypt og genialt dette var. At det var stor kunst. Sånt lager jo en veldig stor distanse og gjør at folk ikke tør å lese ham.

At Steffen Kverneland vanka i et litterært miljø, ble understreket i etterordet på det første albumet med Amputerte klassikere. Der beskriver Ragnar Hovland Steffen Kverneland som en litterær tegneserietegner. Videre skriver han om Steffen:

Han har lese fleire bøker og nøler ikkje med å framheve det i godt lag (...) Kverneland er ikkje eintydig. Han er både ein rasande Demon og ein var poet, ein uekte son av Rasputin og Dorothy Parker.

– Ragnar Hovland er og har vært veldig viktig for meg, forteller Steffen. – Han åpna det folkelige. Blandingen av høyt og lavt og hvordan han bruker dialekten og det lokale.

Steffen oppdaga Hovland fordi moren hadde glemt å avbestille månedens bok i Bokklubben. Boka som dumpa ned i postkassa, var Vegen er smal og porten trang, en novellesamling fra 1981. En av novellene i boka er «Å drikke seg passe full og ta snøggbåten til Bergen».

– Dette var jo fra min virkelighet. Han skrev om Westamaranen! Det var ekstremt inspirerende. De bante og pulte og var kåte. Det var levende liv og ikke noe tull. Han var modig og gav faen i alt. Så han har vært en stor inspirasjonskilde og er det fremdeles.

At Steffen er en litterær tegneserietegner, kom virkelig til syne da han skrev sin debutroman Vampyr, som kom ut i 2016. Boka er en slags splatter-roman, der hovedpersonen ikke helt uventet heter Steffen Kverneland, en forfylla tegneserietegner med spesiell interesse for Munch. Boka er illustrert av Steffen selv, og vi kjenner raskt igjen det visuelle landskapet fra Munch-boka som kom ut tre år før.

– Å skrive var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Vampyr er jo en sjangerroman, og jeg hadde hele konseptet klart. Men det var vanskelig å få karakterer og situasjoner til å leve, og plottet skulle være overraskende og ikke være forutsigbart. Men det var også veldig gøy, og jeg savna nesten ikke å tegne i det hele tatt. Jeg lærte også veldig mye av det, spesielt det å kutte i teksten.

*Vampyr* av Steffen Kverneland, publisert av Cappelen Damm i 2016.
Vampyr av Steffen Kverneland, publisert av Cappelen Damm i 2016.
*En frivillig død* av Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press 2018.
En frivillig død av Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press 2018.

«Steffen har også lagt for dagen en frapperende evne til å portrettere både seg selv og sine venner, så en dag – det er jeg temmelig sikker på – kommer han til å tegne sin selvbiografi.»

Henning Hagerup, Amputerte klassikere 2, (1996)

Humor og sorg

Henning Hagerup hadde absolutt rett i sin spådom. I fjor kom Steffen ut med En frivillig død, en tegneserie om farens selvmord. Men dette er langt fra første gang Steffen bruker sin nære virkelighet som utgangspunkt. I 1995 kom han ut med albumet Slik har de det der & Den store hattefesten. Her opptrer både Steffen og ikke minst broren Tore.

– Dette albumet ble laget etter at bror min blei alvorlig syk. Han kunne dø når som helst, så jeg jobbet som en gal for å bli ferdig, for han syntes det var så gøy.

Albumet bærer slett ikke preg av dødsalvor, men snarere humor og fest. Tegnestilen begynner også å nærme seg den vi kjenner i dag. Tegningene er basert på fotografier tatt med blits.

– Da vi laget den første historien, tok vi masse bilder og drakk oss fulle. Noen ganger skrev jeg manus først, andre ganger så bare skjedde det. Når jeg tegnet, så jeg ikke på arket, men på fotografiet. Lot streken gå bananas og prøvde å hente det inn igjen med modellering og lys og skyggelegging. Det var sånne tegninger jeg kom inn på Tegnerforbundet med, etter å først ha blitt refusert et par ganger, smiler Steffen.

Boka var på en måte et monument over broren, samtidig var det fiksjon.

Den handler mest om humoren vår, egentlig, sier Steffen.

Broren har siden dukket opp både i Slyngel, Munch og En frivillig død.

Kombinasjonen av humor og sorg har nettopp vært et av kjennetegnene til Steffen Kverneland. I en av scenene i Kanon 4, som han laget med Lars Fiske, har han tegnet en scene der Steffen og Lars spiser hummer. Scenen er humoristisk tegnet, med mye karakteristisk slafsing og smatting. Mens denne humoristiske scenen utspiller seg, forteller Steffen om det dypt tragiske ved farens selvmord.

– Jeg er sånn, sier Steffen. – Jeg ser det humoristiske i alt. Galgenhumor er fornavnet. Det er det jeg trenger for å komme gjennom de verste sorgkrisene.

Fiske og Kverneland

Steffen Kverneland og Lars Fiske må sies å utgjøre et veldig produktivt vennskap. De har laget fem album sammen (Kanon 1–5). Men det hele startet med deres felles beundring for den norske tegneren Olaf Gulbransson. Boka Olaf G. er satt sammen av tegninger fra begge kunstnerne og er en blanding av biografi om Gulbransson og reiseskildring der Fiske og Kverneland drar i hans fotspor. Etter hvert har mange av oss blitt veldig glade i dette sjarmerende radarparet som kanskje er litt over gjennomsnittlig glad i alkohol og historiske detaljer.

*OLaf G.* av Lars Fiske og Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2004.
OLaf G. av Lars Fiske og Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2004.

– Jeg og Lars utfyller hverandre både kunstnerisk og litterært. Vi har lært mye av hverandre. Han er flink til å tenke på hva vi har med av biografiske elementer. Han tenker substans, mens jeg ville tegne rølp. I alle fall i begynnelsen. Vi lærte mye av hverandre.

Kanon 4 ble et spesialnummer om døden. Lars var kommet til veis ende i historien om Schwitters, og Steffen skulle tegne om Munchs død. Det var første gang han tegnet om farens selvmord, og ifølge Steffen satt det langt inne å dra frem farens død i denne sammenhengen.

– Jeg hadde ikke stukket hull på den byllen enda. Det var noe jeg hadde tenkt på lenge, men ikke hadde lyst til. Det kostet meg jævlig mye, samtidig som denne scenen gjorde det lettere å lage En frivillig død.

Utdrag fra Kanon 4 av Lars Fiske og Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2011.
Utdrag fra Kanon 4 av Lars Fiske og Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2011.
Utdrag fra Kanon 4 av Lars Fiske og Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2011.
Utdrag fra Kanon 4 av Lars Fiske og Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2011.

Å eie sin egen historie

– Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å lage en bok om din fars selvmord?

– Vi adopterte en gutt fra Vietnam. Plutselig var jeg pappa og begynte å se meg selv i ham og faren min i meg. Jeg begynte å tenke på farsrollen.

Ifølge Steffen fikk han god tid til å tenke da sønnen var liten og bare lå på gulvet og lekte, eller sov på sofaen. Og da strømmet minnene på. Steffen begynte å notere disse minnene, og plutselig var han i gang. Han takker sønnen sin for at han begynte å arbeide med En frivillig død, men samtidig er sønnens rolle tona kraftig ned i boka. Steffen forklarer hvorfor:

– Sønnen min har sin egen historie. Det hadde jo vært gull å tegne den, for den er jo veldig dramatisk, i og med at han er adoptert til en annen verdensdel. Men han er et individ som har krav på sin egen historie.

Steffen forteller videre at han ønsker å ta hensyn.

– Jeg synes ikke min kunst er viktigere enn andre folks privatliv. Jeg aner ikke hvordan min sønn blir når han er stor, og hvilket forhold han vil ha til sin historie, men han skal få forvalte den selv.

«Det er bare meg igjen nå, vet du. Faren min døde i -81, bror min i 2000 og mor mi i 2003. Plutselig va’det bara meg igjen. Ingen kan fortella nye anekdoter fra barndommen, ingen kan korrigera det jeg husker feil eller komma med nye detaljer. Fortellingen om familien og barndommen min har stoppa opp og feide gradvis ut med min egen hukommelse.»

Steffen Kverneland, Kanon 4 (2011)

Minner

I En frivillig død viser Steffen hvor skjør denne hukommelsen er. I skildringen går han tilbake og korrigerer seg selv.

– Det er et litterært grep for å vise den upålitelige fortelleren. Jeg husker feil, svarer Steffen.

Steffen dro nytte av skriveerfaringen fra Vampyr-romanen. Han hadde allerede en ganske finslipt metode for å skrive, men brukte tid på å finne tonen han ville ha i boka. Han endte opp med en direkte, nær stemme som forteller i et nøkternt og kortfattet språk. Han ser på den som en litterær bok, for det er teksten som driver handlingen fremover.

– Tegningene er ofte landskaper som kanskje ikke har noe med teksten å gjøre, egentlig. Tegningene er ganske ekspressive og går til og med over i det abstrakte, for å forsterke det emosjonelle. De er det motsatte av nøkternheten i teksten.

Han peker videre på fotografiene som et annet viktig element i boka. De er viktige for å knytte historien til virkeligheten, for å vise at menneskene har vært kjøtt og blod og ikke bare er litterære konstruksjoner.

Side fra *En frivillig død* av Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2018.
Side fra En frivillig død av Steffen Kverneland, publisert av No Comprendo Press i 2018.

Neste prosjekt

– Hva gjør du nå?

– Jeg holder på med en slags love child av En frivillig død og Slyngel.

Også her jobber han selvbiografisk, men arbeidet er mye lettere i tonen. Prosjektet er ganske fragmentarisk og består av små anekdoter fra barne- og ungdomstida i Haugesund og da han flytta til Oslo.

– Det er en lettelse at katta nå er ute av sekken. At selvmordet til far min er ferdig fortalt. Det jeg gjør nå, føles florlett. Sammenlignet med forrige bok.

En side fra et prosjekt som er under produksjon, av Steffen Kverneland.
En side fra et prosjekt som er under produksjon, av Steffen Kverneland.

Han forteller videre at han koser seg med tegningene og tegner nærmest etter innfallsmetoden. Minnene har ingen tilsynelatende sammenheng, men ser likevel ut til å samle seg i en kronologisk rekkefølge. Dette til tross for at Steffen hater kronologi.

– Å fortelle fra krybbe til død? Nei takk. Jeg vet jo hvordan det ender, smiler Steffen.

Når han nå åpner utstillingen på Tegnerforbundet, får publikum et unikt innblikk i en historie som på langt nær er over, og som vi slett ikke vet hvordan ender.