Mathieu-evangeliet

OMTALE
Publisert 06/12/18
| Skrevet av Morten Harper

Gefangener der Träume

Omtale: Gefangener der Träume

Tittel: Gefangener der Träume
Kunstner:
Marc-Antoine Mathieu
Form:
Tegneserieutstilling
Visningssted:
Kunstpalais
Tidsrom:
31.05.18–17.06.18

Har franske Marc-Antoine Mathieu laget den flotteste tegneserieutstillingen du ikke fikk sett? Utstillingen Fanget i drømmene var i alle fall flott, og det var ikke mange nordmenn som besøkte Comic-Salon Erlangen. Takket være moderne teknologi kan Numer gjenskape det multimediale kalaset av originalplansjer, animasjoner, VR, skulpturer og en roterende tegneseriekube.

For å være helt ærlig, og det skal jeg være, er det sjelden jeg ser en tegneserieutstilling som overbeviser og imponerer. Det ligger i formen at tegneserier er en intim leseopplevelse, som ikke uten videre kan løftes over i et visningsrom. Hvor verdifullt er det å se originaltegningene, når det er de reproduserte rutene og sidene som er det kunstneriske sluttproduktet? En viss verdi kan det ha, blant annet som et innblikk i den kreative prosessen, men en god utstilling bør romme noe mer. Helst uventede elementer og en fremstillingsform som både utgjør en interessant utstilling i seg selv og som tilfører noe nytt i opplevelsen av tegneserien.

Virtual Reality-prosjektet SENS, som inngår i utstillingen, er bygd rundt Marc-Antoine Mathieus album med samme tittel. Med VR-brillene er brukeren omsluttet av et tegneserieunivers som tematiserer retningssans og romfølelse. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.
Virtual Reality-prosjektet SENS, som inngår i utstillingen, er bygd rundt Marc-Antoine Mathieus album med samme tittel. Med VR-brillene er brukeren omsluttet av et tegneserieunivers som tematiserer retningssans og romfølelse. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.

Marc-Antoine Mathieu

Fransk tegneserieskaper og scenograf, født i 1959. Utdannet ved Kunstakademiet i Angers. Mathieu debuterte i 1987 med albumet Paris-Mâcon, laget sammen med broren Jean-Luc. I 1990 utga han første bind av serien Julius Corentin Acquefacques – prisonnier des rêves, som ga ham prisen for beste nykommer ved tegneseriefestivalen i Angoulême. Det er kommet seks album i serien, og for Le Processus fikk han Angoulême-prisen for beste manus. Mathieu har også utgitt en rekke enkeltstående tegneserier. For Dieu en personne fikk han i 2010 den franske tegneseriekritiker-foreningens pris for beste serie.

Som scenograf har Mathieu produsert flere utstillinger også med andre serieskaperes verker, deriblant Will Eisner og Winsor McCay, samt ulike foto- og kunstutstillinger.

Mathieu er en av grunnleggerne av atelieret Lucie Lom i Angers, der han fortsatt arbeider.

Franske Marc-Antoine Mathieus omfattende utstilling ved sommerens tegneseriefestival i Erlangen er en slik sjeldenhet. Comic-Salon Erlangen er den største seriefestivalen i det tyskspråklige området og en av de viktigste i Europa. Mathieu er en konseptuelt orientert serieskaper og designer. Han har laget en rekke album som utnytter og snur om på tegneseriemediets konvensjoner. Utstillingen – kalt «Gefangener der Träume», altså Fanget i drømmene – er et multimedialt kalas med originalplansjer, animasjoner, VR, bronseskulpturer og en svær roterende tegneseriekube.

Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.

Mathieus metamorfoser

Utstillingen strekker seg over to etasjer i Erlangens Kunstpalais. Midtpunktet er den kvadratiske kuben på halvannen meter, som står på et av hjørnene og roterer, med en sammenhengende tegneserie på alle seks sider. Motivet minner om Eschers optiske illusjoner, der figurene ferdes i trapper det ikke er godt å vite opp ned på.

Karakteristisk for Mathieu er sort-hvite tegninger med sterkt ekspresjonistiske kontraster. Det er usedvanlig få rettinger på originalene i utstillingen. Jeg ser et og annet strøk korrekturlakk eller en papirbit med tekst som er lagt over. Hadde ikke formatet vært omtrent dobbelt så stort som på trykk, kunne man lett forveksle originalene med albumsider. De rene originalene sier mye om en nøye planlagt arbeidsprosess. De sier også mye om serienes univers. Mathieus verdener er drømmeaktige og virkelighetsoverskridende, men de er også ekstremt strukturerte, nesten mekaniske.

Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Morten Harper.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Morten Harper.
I det sjette og siste Julius Corentin Acquefacques-albumet Le Décalage (2013) er sidene stokket om, og enkelte sider er revet i stykker. Forlaget fant det nødvendig å utstyre albumet med en advarsel om at trykkfeilene var gjort med vilje.
I det sjette og siste Julius Corentin Acquefacques-albumet Le Décalage (2013) er sidene stokket om, og enkelte sider er revet i stykker. Forlaget fant det nødvendig å utstyre albumet med en advarsel om at trykkfeilene var gjort med vilje.
Et av Mathieus nyeste album er Otto – l'homme réécrit (2016) om en speilkunstner. Albumet, som er i et liggende format, er bygd opp rundt palindromer, altså ord og motiver som kan leses flere veier – slik som hovedpersonens navn «Otto».
Et av Mathieus nyeste album er Otto – l'homme réécrit (2016) om en speilkunstner. Albumet, som er i et liggende format, er bygd opp rundt palindromer, altså ord og motiver som kan leses flere veier – slik som hovedpersonens navn «Otto».

Minimum Mathieu

Seks tegneserier av Marc-Antoine Mathieu du (i det minste) bør lese:

Julius Corentin Acquefacques – prisonnier des rêves, seks album 1990–2013 (også utgitt på tysk). Serien er også et webprosjekt.

Mémoire morte, 2000 (også engelsk og tysk)

Les Sous-sols du Révolu, 2006 (også engelsk og italiensk)

Dieu en personne, 2009 (også tysk og spansk)

3", 2011 (uten tekst)

Otto – l'homme réécrit, 2016 (også tysk)

En av originalsidene i utstillingen, fra det prisbelønte Julius Corentin Acquefacques-albumet Le Processus (1993). I albumet folder denne spiralen seg ut når man blar om siden. (Illustrasjon fra den tyske utgaven.)
En av originalsidene i utstillingen, fra det prisbelønte Julius Corentin Acquefacques-albumet Le Processus (1993). I albumet folder denne spiralen seg ut når man blar om siden. (Illustrasjon fra den tyske utgaven.)

Flere av originalsidene er fra Mathieus hovedserie Julius Corentin Acquefacques. Hovedpersonen utsettes for hendelser han ikke kan forstå: Historiens utvikling foregriper seg selv, blant annet ved at siderekkefølgen stokkes om, farger og tredimensjonalitet trenger inn i det sort-hvite og flate universet, og en historie gjentar seg selv som et speilbilde. Mathieu har kløktige sidekomposisjoner. I et album folder en spiral seg ut når du blar om, serien tar spranget fra det todimensjonale universet til vår tredimensjonale verden.

Universbygging

Utstillingen er en forlengelse av den sinnrike universbyggingen vi ser i tegneseriene. Antihelten Acquefacques er tjenestemann i Humordepartementet i en stor, kaotisk og dystopisk by. Det er den protestantiske arbeidsetikken, beskrevet av Weber, som kjennetegner Mathieus horder av tjenestemenn. Den selvbevisste fortellermåten synliggjør de strukturelle likhetene mellom tegneseriens ruter og storbyens bygninger, vinduer, dører og kvartaler. I et album ordnes for eksempel drømmer og hendelser i ulike rom, som hver og en er en rute i serien. Metagrepet tydeliggjør at tegneserier er bilder i sekvens. Serierutene systematiserer ikke bare hendelsene, de rammer også inn byen der historien foregår.

Animasjonene i utstillingen følger også stramme strukturelle grep. De har mer form av forflytninger innenfor statiske tegninger enn tradisjonell tegnefilm. På en av skjermene vises «3"», som er en konstant zoom inn i en lang rekke bilder som henger sammen gjennom finurlige detaljer. Prosjektet er også en bok og skildrer en lysstråles ferd i tre sekunder. Boken skaper den filmatiske flyten gjennom tre ganger tre like og kvadratiske ruter per side, og er uten tekst.

Mathieus virtual reality-prosjekt SENS inngår også i utstillingen. Slik han i tegneseriene lar figurene komme i berøring med andre dimensjoner som omgir dem, bruker Mathieu VR-briller og mobiltelefoners funksjonalitet for å la tegneserieuniverset omslutte oss.

Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Morten Harper.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Morten Harper.

Innlevelse og fremmedgjøring

Mathieu er synlig inspirert av både Escher og Magritte, og i metafiksjonen hans merker vi spor fra labyrintene til Borges’ og Kafkas fremmedgjøring. Et element i utstillingen er to bronseskulpturer som gjengir sentrale motiv fra tegneseriene der Julius Corentin Acquefacques står overfor dramatiske brudd i fiksjonen. Skulpturene står på hver sin ende av et bord, med filosofiske sitater lagt mellom dem, blant annet fra Borges: «Siden jeg ønsket å uttrykke den forvirringen som har fulgt meg gjennom hele mitt liv og som gjør mange av mine handlinger uforklarlige, selv for meg, har jeg valgt labyrinten som symbol, ettersom den bød seg frem for meg.»

Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Morten Harper.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Morten Harper.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.
Marc-Antoine Mathieus utstilling «Gefangener der Träume», Kunstpalais. Foto: Internationaler Comic-Salon Erlangen/Erich Malter.
Skjermbilde fra filmen Incursion: Portrait de Marc-Antoine Mathieu.
Skjermbilde fra filmen Incursion: Portrait de Marc-Antoine Mathieu.

Nede i underetasjen er rommene mørke og viet ulike slags videoinstallasjoner. I ett rom ser jeg Acquefacques som løper og faller i en marerittaktig loop, og rommet er rammet inn av en lang bilderemse som krøller seg langs veggene, opp i taket og ned på gulvet. I et annet rom ser jeg det som angivelig er Mathieus tegnebord. Videoen sveiper uten synlige klipp gjennom et gammelmodig hus fullt av objekter relatert til tegneseriene (Incursion er en forkortet utgave av utstillingsvideoen). Ved tegnebordet ser vi en arm og en hånd med pennesplitt, og kameraet følger streken som festes til papiret. Det er usikkert om dette er Mathieus faktiske studio, trolig er det ikke det, men videoen skaper en mytologi omkring tegnebordet.

Helt tilbake til amerikanske Winsor McCays Little Nemo in Slumberland tidlig på 1900-tallet, opplagt et av Mathieus forbilder, finner vi serieskapere som utfordrer virkelighetsbildet og gir figurene bevissthet om at de er fiksjon. Mathieu har fremfor noen rendyrket metafiksjonen som fortellergrep, kombinert med en unik strukturell eksperimentvilje og samtidig stringens. Dette preger også utstillingen i Erlangen. Jeg kan føle meg fanget i drømmebildene, men jeg betrakter dem også distansert utenfra. Denne ambivalensen mellom innlevelse og fremmedgjøring er fascinerende. Da er det bare passende at Acquefacques uttales «Akfak», det vil si Kafka baklengs.