Tilbake til 22.juli

Nora Dåsnes inviterer oss inn i et påtrengende fargeløst landskap i hvitt, svart og grått, men den flere ganger prisbelønte illustratør-forfatter, Nora Dåsnes har med dette fargevalget en snedig plan i bakhånd.

Det ganske så originale grepet i teksten til Ubesvart anrop, er at hovedpersonene ikke selv opplevde 22. juli på veldig nært hold, de hadde ingen venner som var involvert. Likevel ble de (og vi!) påvirket. Rebekka, som følges tettest, graver seg dypt ned i et traume, som venninnen, den handlekraftige Farida også kjenner på kroppen. Men hun bestemmer seg for å møte angsten på en konstruktiv måte og blir på et vis bokens voksenstemme. Farida blir ungdomspolitiker og går videre med optimisme og hevet hode.

Nøytral karakter

Den introverte «budbringeren», Rebekka – er visuelt sett bortgjemt av illustratøren i en androgyn, litt udefinert skikkelse. Hun blir på en måte «nøytralisert» i sin svarte T-skjorte, som gjentas så og si på hver side. Hva har illustratøren tenkt med denne gestalten? Rebekka omgir seg ikke med noen ungdommelige rekvisitter, bortsett fra et skateboard, som kunne ha «fargelagt» henne og fortelle hvem hun er. I begynnelsen er dette vanskelig å bli fortrolig med, men på magisk vis fører det til at hun blir «en av oss» – en hvem-som-helst, som leseren lett kan ta bolig i. Og hun får representere alles angst og sjokk og oppvåkning til en fremmed virkelighet, en farligere verden, som vi ikke kjente, ikke her – ikke i Norge. Vi ser med hennes blikk, innover og utover. Her kommer illustratørens smarte fargetriks til sin rett; Rebekka gjenopplever glimt fra nyhetene katastrofedagen i skarpt flammende rødt, og altså i sterk kontrast til det hverdagslige grå.

Ubesvart anrop, er en gjennomarbeidet fortelling med ekko fra suksess-serien, SKAM. Det er mange scener fra en videregående skole, der de to venninnene nettopp har begynt – det er minimalt med voksne i persongalleriet. Sett fra Rebekkas, Faridas (og illustratørens) side er de knapt verd å ense; de to er i den alderen, da det er mye man ikke deler med mor, og venner blir helt avgjørende.

Siden dette er en ungdomsbok, er det på sin plass at stemmen fra hornet på veggen, tier et øyeblikk og gir ordet til en representant for nevnte målgruppe. Så viser det seg at min konsulent og jeg er forbløffende samstemte; hun synes dette er en god, lettlest bok, når man bare har forstått «kodene», som for eksempel nevnte fargetriks og blir fortrolig med Rebekkas gutteaktige skikkelse. Visst handler boken om et tema, som denne aldersgruppen har et vagt minne om i dag – aktuelt i en urolig verden, slik den ser ut nå.

Lure grep

Nora Dåsnes har en bachelorgrad i illustrasjon og animasjon fra Kingston University, utenfor London, der de la særlig vekt på fremdrift; å bearbeide ideer analytisk mot et profesjonelt resultat. Hva ønsker jeg å si, hvordan får jeg fram fortellingen på beste måte, i bilder eller ord? Når er det tilstrekkelig eller best at illustrasjonene taler for seg selv, og når bør det være dialog? Komposisjon og rytme fremstår som betydningsfulle komponenter i tegneserien.

I denne visuelle fortellingen, gjør illustratøren i blant noen lure grep, ved å la dialog og tekst stilne og bare vise Rebekkas reaksjoner i bilder. Da får vi en uforstyrret adgang til hennes sinn – så og si. I tegneserier kan man være taus, bokstavelig talt, mens historien fortsetter foran øynene våre. Vi, som lesere, kan trekke pusten, eller holde den – og nyte de potente mellomrommene, som illustratøren leverer. Herunder også «rosetoget» og blomsterhavet etter 22.juli, der fargetriks kulminerer i tre overrumplende oppslag, fargesterkt, rått og heldekkende. Dåsnes og Procreate har gått bananas – resultatet er effektivt. Et skjellsettende vendepunkt i fortellingen, ikke bare visuelt. Tiden er inne for at forfatteren lar Rebekka ta grep, hun får tro på seg selv og fremtiden.