Om kollektive ordninger, individuelle krav og satsene som forsvant

I Tegnerforbundets arkiv finnes snart hundre år gamle innbundne skrivebøker og en serie permer fra før-digital tid. Disse forteller om ulike kamper ført av de skiftende TF-styrene. Den aller første saken verdig å bli tatt opp og den som kanskje også var grunnlaget for å danne TF helt i starten, var nettopp honorarsatser. Hva kan man kreve, finnes det en norm for å lønne en stakkars tegner for hardt arbeid og briljante ideer? Eivind Ovrum tok, som TFs første leder, ansvar for å rette en henstilling om honorar til forlag og andre oppdragsgivere allerede etter andre møte i 1916. Det viser seg etter hvert at honorar er uløselig forbundet med reproduksjonsretten – i praksis tegnernes eneste inntektskilde – heter det i et gulnet brev rettet til Odelstinget, undertegnet i ærbødighet av W. Guttormsen (formann). Det omhandler pressens rett til å reprodusere tegninger flere ganger uten å honorere tegnerne, noe som TF selvsagt prøvde å stoppe. Reproduksjonsretten og opphavsretten ble da også kampsak ved siden av honorar, men der opphavsretten ble kjempet gjennom juridisk, til sist i lovs form, er honorar og faste takster gjenstand for langvarige og gjentatte forhandlinger mellom noe motvillige forlag, aviser og et ungt fagforbund.

Fastpris har et anslag av planøkonomi over seg, assosiasjonen går lett i retning av noe strikt og kontrollert. Men, som de forespurte tegnerne også antydet, det er betryggende. Ett usikkert element eliminert. Fastpris bør egentlig ikke være stort annerledes enn fast timepris for utført arbeid. Journalistene har laget seg en frilanskalkulator. Forfatterforeningen har fremforhandlet flere avtaler som regulerer pris for ulike tekster og royalty. En gevinst for tegnerne er at disse avtalene også omhandler forutsigbare priser for illustrasjon i bøker.

Numer har, i tillegg til å grave i arkivet, snakket med Gry Moursund og Rune Johan Andersson om temaet fastpris, vederlag og lønn å leve av. Andersson er en erfaren tegner, illustratør og forfatter, og har levd lenge av inntekten fra tegnearbeid.

– For meg begynte det med bokomslag og så litt illustrasjon, og via Hans Norman Dahl kom jeg inn i Dagbladet, sier Andersson. Der trodde de jeg var ansatt, så jeg fikk fast plass og lønnslipp og ble innkalt til bedriftslegen, jeg ble der i 16 år. Dagbladet hadde den gang en oppgangsperiode uten like med Hammarlund som frontfigur og Hans Norman Dahl som politisk tegner. De to banet veien for honorarsatsene. Der fikk man betalt for spaltebredden, og da skjønte jeg fort at det lønte seg å være venner med layout-avdelingen. Og de satte opp veldig brede tegninger fra meg. Om du ser gjennom Dagbladet fra 70-tallet, er det flerfoldige tegninger av horisonter, landskap og meitemarker som strekker seg over ganske mange spalter.

Jeg tegnet masse annet også, plakater og illustrerte bøker. Vi var ikke så mange den gang, og de som tegnet i avis, ble synlige og mye etterspurt. Det var noen år på 70- og 80-tallet der jeg kunne leve godt av å tegne, uten . være borti reklamen. Reklame skulle vi holde oss unna, selv om de betalte utrolig godt.

Hvorfor holdt man seg unna reklamen?
– Det var politikk, vi var idealister og skulle ikke holde på med slike ting. Utenkelig i dag, men den gang gikk det faktisk an.

Motivasjonen bak første heftet med norm for honorarsatser var at det ikke skal være opp til den enkelte å stå der med hatten i handa og spørre fint. Forbundet la fram satser man skulle leve av, dette er på mange måter en kollektivistisk måte å tenke på.
– Det gjaldt jo helt til ut på 80-tallet, med prisforhandlinger innimellom. Dette var minimumspriser. Men det var også en skjult sannhet at forlag hadde delt inn illustratører i A-, B- og C-grupper, det var liksom adelen som fikk mer enn minstenormen. Men man ble ikke skambudt med mindre.

Dette tilsvarer fagforeninger der man forhandler om minstelønn.
– Men så kom konkurransetilsynet inn og sa at man ikke kunne ha faste priser. Det skulle være konkurranse.

Så hele det kollektivistiske prosjektet ble brutt opp?
– Ja, og det elsket jo forlagene. Det skulle være fri konkurranse der man selger en vare. Men skikkelige redaktører holdt på den gamle normen og økte prisene litt år for år. Jeg hadde holdt på så lenge at jeg hadde faste takster. Om vi ikke visste hva vi skulle ta for en jobb, ringte vi hverandre. Ringte du Finn Graff, sa han for eksempel: ta 20 000. Vi måtte selvsagt trekke fra en null fra Finns forslag, men jeg tror faktisk han fikk det.

Vi stod sammen i mye. Fikk du et tilbud om å tegne i en bok, denne er det bare du som kan tegne osv., så ringte vi også hverandre og spurte om de hadde fått samme tilbud. Det hadde vi ofte, boka var sendt på anbud. Men generelt var det mye bedre betalt på 70- og 80-tallet enn det er i dag. Illustrasjonsarbeid stoppet opp på en måte. Det er ikke fordi interessen for illustrasjon har falt, men det virker som om det er mange flere som konkurrerer om jobbene nå.

At jeg tegnet i Dagbladet, gjorde meg veldig eksponert. Dagbladet var den gang en synlig avis og de brukte mye tegning. En periode tegnet jeg alt mulig feature-stoff, tegnet nesten døgnet rundt, håndterte deadlines, ble rask. Jeg var veldig ambisiøs, hadde bare meg selv og atelier i St. Olavs gt. 3. Der satt jeg hele sommeren i glødende varme fra mursteinsveggen på Kunstindustrimuseet, den ble varmet opp som en keramikkovn om dagen og strålte utover hele natta. Men jeg gjorde alt jeg fikk tilbud om, visste aldri hva det ble i inntekt, kommer fra en småborgerlig bakgrunn som sa at man skal alltid ha penger i banken.

Det var masse omslag og illustrasjoner i bøker, med bokklubbene som omsatte i store mengder. En uke etter at jeg sa nei til flere oppdrag i Dagbladet, ble jeg oppringt fra Aftenposten, men det skjedde etter hvert det samme der. Nye redaktører kom og ønsket noe strømlinjeformet, morsomme tegninger til morsomme artikler, vi ble uenige.

Men NRK ville ha tegninger, jeg ble fast tegner i et samfunnskritisk program på fredagene, og pengene strømmet inn. Men så på et tidspunkt orket jeg ikke å tegne en eneste morsom strek mer. Kjente at dette kan jeg ikke holde på med. Da fikk jeg mitt livs eneste sykmelding for utbrenthet.

Hva skjedde så?
– Samme år fikk jeg GI (Garantiinntekt. Red. anm.), noe som redda meg fra å være en forlist avistegner til en tegner som hadde noe mer å komme med. Før GI hadde jeg fått utgitt tre billedbøker, det ville jeg fortsette med. Og nå kunne jeg si nei til ting jeg ikke hadde lyst til å gjøre. Etter Gyldendal fikk jeg respons hos Cappelen forlag.

Kan du gi råd til ferske boktegnere om hvordan nærme seg forlag?
– Det viktigste er å ha noe å komme med. Den første må gjerne være en ferdig dummy. Og du må tåle motstand, må tåle et fotavtrykk i ansiktet en gang i blant. Og ha enorm tro på deg selv.

Det er vel ikke så lett å hoste opp til enhver tid.
– Nei, ikke for unge mennesker i hvert fall. Men, du må ha en indre tro på deg selv, ha ironi og humor og tåle en trøkk. Det er ikke alle nederlag som er reelle nederlag.

Illustratørene forteller at betalingen for en billedbok ikke tilsvarer arbeidsmengden. Stemmer det?
– Ja, det er mye arbeid. Og om du er heldig, så får du kontrakt med utsikt til royalty. Forskuddet deler man med forfatteren 50/50. Det er mulig å søke prosjektstøtte fra kulturrådet, og om boka innlemmes i innkjøpsordningen, kan man oppnå en 40 000-50 000 for en bok det tar lang tid å lage. Om du da ikke er et computerfantom som gjør dette på 14 dager eller har en anerkjent stil med lett henkastede skisser. Det er snakk om trender. Det var en periode da folk satt og malte persiske miniatyrer og brukte flere år på en bok. Så det er ikke lønnsomt arbeid. Når jeg skrev selv, fikk jeg hele potten, men det er GI som har gjort det mulig.

Du har gitt ut en bok i året, men har fått maks 200 000 for ei bok. Det er ikke nok til å leve av i Norge i dag. Så det betyr at man må ha en jobb ved siden av.
– Det er en ting jeg ikke har nevnt enda, man må ha en ektefelle med god inntekt.

Det kan jo ikke alle skaffe seg, det er jo ikke akkurat hyllevare.
– Men der har jeg vært heldig, selv om hun jobber i et utsatt yrke som oppsigelstruet journalist.

Det finnes en verden av blogger som også publiserer tegning. Har du snust på det i din karriere?
– Jeg er 71 år gammel, jeg er helt utenfor det der. Dette er ikke min verden lenger, verden av i går var min verden. Jeg hadde en veldig god redaktør på Cappelen som alle snakker pent om, Ellen Seip. Hun fikk lov til å holde på til hun var 70 år. Da de ryddet hyllene etter henne, fikk jeg en utrolig klossete e-post fra den nye redaktøren, jeg var ikke aktuell lenger. Utgått på dato. Det satt litt hardt. Men etter en stund kjente jeg en enorm frihetsfølelse. Nå slipper jeg å tenke på billedbøker. Nå kan jeg bare tegne. En gammel avistegnerrefleks gjør at et par dager uten tegning gir meg en slags uro, jeg opplever da å miste kontakten med meg selv og det jeg står for. Jeg må gjøre noe hele tiden, ellers blir jeg stiv i fingrene. Men samtidig med en forståelse av at jeg ikke er i bildet lengre.

Om vi går tilbake til startpunktet vårt, normen for honorarsatsene som forsvant. Er det et ønske om at de skal komme tilbake, skal man ha en norm? Hva tenker du om det?
– Jeg ville gjerne hatt en norm. Men jeg tror ikke det blir så mye bedre enn da forlagene holdt seg med A-, B- og C-grupper. Er det noen de virkelig ønsker seg, så betaler forlagene mye mer. Men for min del er det en fordel med et minstehonorar. Det er litt til hjelp for den som bestiller også. Men 50 000 for ei billedbok er ikke tilstrekkelig for 3 måneders arbeid. Ingen i forlaget ville funnet seg i å jobbe for 17 000 i måneden, ikke så mange andre heller.

– Dette husker jeg fra gammelt av, i forhandlingen med forlagene kunne de ikke betale mer fordi de grafiske bedriftene skulle ha så mye, de går ikke under pris og da er det ikke mer igjen til illustratøren. Det omvendte hadde vært utenkelig.

Springer dette ut av at illustratørene ikke hadde en like sterk fagforening?
– Ja, selvfølgelig. Kan du tenke deg en illustratør som streiker?

Kunstnerne har prøvd på det.
– Det ville hjulpet. Jeg skal gi deg et rystende eksempel. På 80-tallet skulle André Bjerkes barnevers gis ut på nytt, de hadde kommet i tre gammelmodige lefser tidligere. Nå skulle de samles i en ny utgave. Han hadde sett prøvetegningene mine og var begeistret. Så begynte jeg å tegne. Men på et tidspunkt ville jeg snakke pris med redaktøren. Det viste seg da at Bjerke nektet å dele på royalty. Jeg skulle få stykkpris for tegningene. Altfor lite så klart. Og de ville ikke gi mer. Da tok jeg fram en original og så begynte jeg å rive. Redaktøren var likblek: Du må ikke rive den i stykker! Så jeg fikk det jeg krevde. Men boka gikk i 20 opplag, om jeg hadde fått royalty, så hadde jeg fortsatt tjent penger på den.

Historisk har tegnerne noe å bygge videre på. Tegnerforbundet og Norske Yrkestegnere gav i 1948 ut en lekker brosjyre, Norm for prisberegning av tegnearbeid til reproduksjon , godkjent av Prisdirektoratet og tiltrådt av Autoriserte Reklamebyråers Forening og Oslo Salgs- og Reklameforening. Den ble sendt ut til medlemmene 26.8.48 og prisen oppgis å være 25 øre. Det er et grundig stykke arbeid. De oppgitte prisene antyder også stor grad av stabilitet. En annen folder, datert 1966: Veiledende norm for prisberegning av tegnearbeider, er også utarbeidet av Norske Yrkestegnere og Tegnerforbundet. Her har prisene fått en større glidefaktor – men det er fortsatt minsteprisen som er oppgitt. «De angitte minstepriser gjelder i alle tilfelle den enkleste utførelse uten nevneverdige representative, kunstneriske eller propagandamessige fordringer – og for forholdsvis begrenset bruk.»

Numer snakket med Gry Moursund, illustratør og forfatter av flere bøker og aktiv som tillitsvalgt, om samme tema. Vi møttes i Tegnerforbundets lokaler en dag sent i juni.

- Det finnes ikke faste satser i dag tilsvarende det vi ser fra 1948 og 1966, sier Gry Moursund. Vi har fortsatt reproduksjonsretten, men skal verket brukes flere ganger, kan det eventuelt frikjøpes. Da får man vanligvis dobbelt betalt. Det er ikke alltid lett å holde oversikten over hvor mange ganger ting blir brukt. Det er også litt ulikt hvor stor forståelsen er for det å bruke verk på nytt, det er heller ingen faste satser for gjenbruk. Stort sett må man snakke med kollegaer. Det finnes en liten Facebook-gruppe der vi spør hverandre om priser. Men det er ikke enkelt, jeg skulle gjerne sett litt faste priser. Er man helt fersk, aner man jo ikke hva man kan ta. Kanskje priser man seg ned for ikke å miste jobben. Det kommer også an på hvem man tegner for, i reklamebransjen får man ofte mer enn i forlagene. Det er mer penger i reklame, budsjettene er større. På den annen side er det blitt færre oppdrag der.

Er norm for pristariff et tema du skulle ønske ble tatt opp igjen?
– Vel, man kan for eksempel ringe Grafill og få råd. Men Grafill er en interesseorganisasjon og ikke noen fagforening, så de kan ikke komme med faste svar. Grafill fikk en tid unntak fra konkurranseloven, men mente etter hvert at de ikke trengte det. Derfor kan ikke Grafill hjelpe illustratører med prisantydninger. Men i og for seg er det en knallgod ide. Forfattersentrum har minstesatser for foredrag og opplesninger. Det har gjort det mye lettere for meg når jeg holder en work-shop eller leser fra en bok. Jeg sier bare at jeg forholder meg til Forfattersentrums satser – og de sier ok, helt greit. Er du veldig i farta og kjent, så kan man nok ta mer. Satsene er jo bare veiledende. Men det gjør livet litt lettere. Når man jobber med bøker, så får man betalt i royalty. Det er noe helt annet, der er alt fastsatt i forhold til bokens pris med en fast prosentsats, tegner og forfatter deler 50/50.

Ser du for deg at TF kunne ha laget en norm anno 2016?
– Det er vanskelig å tre ut der, men det hadde vært interessant å se hva som kunne gjøres. På den annen side har man de som får veldig godt betalt og en slik ordning ville oppleves dårlig for dem. Så hvordan skal man ta det steget? Tror kanskje mer på en intern ordning blant illustratørene der man legger ut cirkapriser for hva alt kan koste. Det vil kanskje gagne dem som ligger på midten og de ferske. Personlig hadde jeg likt at det fantes noe sånt og at det ville komme flertallet til gode.

Slike normer er en del av de solidariske ordningene. Vi som har kunstutdanning fra 1980- og 90-tallet kom etter den store kollektive bevegelsen på 60- og 70-tallet, og suste vel rundt i restene av den. Vi har også tjent en god del på det, for eksempel gjennom de felles vederlagsordningene som kommer alle kunstnerne til gode i form av stipend. Det kunne vært valgt mer individualistiske ordninger. Hvordan er din erfaring med det?
- I Grafill, hvor de fleste illustratørene og tegneserietegnerne er medlemmer, går litt under en fjerdedel av det kollektive vederlaget til individuelle stipend.* De satser tyngre på en felles interesseorganisasjon, men siden den store gruppen er designerne, opplever jeg som illustratør å befinne meg litt på utsiden av kjernevirksomheten. Vi hører ikke helt til, verken hos designerne eller blant kunstnerne. Det er økonomi knyttet til dette. Siden det ikke er copyright på grafisk design, drar denne gruppen vanligvis ikke inn vederlagsmidler. Rundt to tredjedeler av Grafills vederlagsmidler kommer fra illustrasjon. For de som illustrerer billedbøker kan jo et oppdrag ta opptil et halvår. Vanlig honorar er rundt 50 000 kr. Den samme satsen gjelder også forfatteren. Men der forfatteren kan søke stipend, er det få ordninger for illustratøren og tegneserietegneren. Det er også svært sjelden at illustratører og tegneserietegnere får stipend eller støtte fra billedkunstnernes stipendordning. Illustrasjon og tegneserier regnes vanligvis ikke som billedkunst. Det er en litt frustrerende situasjon sammenlignet med andre kunstnergrupper.

Så der kan det gjøres en politisk jobb?
– Ja, det kan det, men hvem har tid til det?

Det er uansett bra å få identifisert behovet illustratørene har for langvarige arbeidsstipend, noe som vil gjøre det lettere å utvikle feltet.
– Illustratørene og tegneserietegnerne var opprinnelig stort sett medlemmer av TF, men startet på et tidspunkt en egen organisasjon. Da slo illustratørene seg sammen med designerne og dannet Grafill. Men man kan ikke sammenligne designernes og illustratørenes økonomiske forhold. De fleste designere er ansatte, mens illustratøren tilhører det selvorganiserte prekariatet. I tillegg oppfattes for eksempel arbeid med bokillustrasjon ofte som et tilskudd, ikke som hovedinnhold, og etter hvert som boka reiser gjennom markedsføringskanalene, kommer illustratøren lengre og lengre ned på krediteringen for til sist å falle helt ut.

Kan det siste ha noe å gjøre med en i alminnelighet manglende visuell kompetanse?
– Det er egentlig helt utrolig, for til tross for at vi er så sugne etter bilder hele tiden, kan mange nesten ikke lese eller berette i bilder. Elever jeg har hatt som kjenner seg fortrolig med skriftlige synopsis, sliter likevel med å fortelle gjennom bilder. Det må forandre seg på et eller annet tidspunkt.