Blues med blyant

Med en tittel som Bergen skulle det bare mangle at ikke bybilder fyller Anja Dahle Øverbyes nye tegneserieroman, og her leverer boken i overmål. Dekorative og stemningsfulle blyanttegninger viser brosteinens, smugenes og trehusenes Bergen. Tegningene er teknisk overbevisende og har både sterk stemning og stedfølelse. Det er grått og fuktig, som om regnvannet nettopp har fordampet fra gatene. Bergen har aldri vært bedre i en tegneserie, det er ganske enkelt flott gjort.

På forsiden ser vi en mørkhåret ung kvinne i nærbilde. Blikket hennes søker mot oss, munnen er stramt lukket. Hun virker usikker og mistilpass. Forsiden forteller mye om boken. Hovedpersonen Maria studerer i Bergen, der hun deler leilighet med en venninne og etter hvert også en mann som hun blir sammen med. Maria sliter med studiene, butikkjobben er et ork. Hun er utmattet og deprimert, og oppsøker lege for å få hjelp. Bergen er et intimt drama om studentlivet i storbyen (etter norsk målestokk), depresjoner og kjæresteforviklinger.

Fest og depresjon

Som i debutboken og oppvekstskildringen Hundedagar er det overlapping mellom tegneserieromanen og serieskaperens bakgrunn. Anja Dahle Øverbye har bodd og gått på kunstskole i Bergen. Selv om hovedpersonen heter Maria og de ikke er umiddelbart like, gir dette boken en selvbiografisk klangbunn som forsterker det personlige og sårbare ved historien. Nærheten til eget liv understrekes av noen fotografier fra studenttilværelsen til slutt i boken.

«Alt kjennest så mørkt og tungt, eg orkar ingenting lenger», sier Maria når hun besøker legen. Etter hvert blir hun medisinert, men heller ikke det hjelper. Boken er en beskrivelse fra skyggesiden av prestasjonskulturen. Maria føler at hun mislykkes både i forhold til sine egne mål og det hun antar er omgivelsenes forventninger.

Samtidig som hun ikke makter jobb og studier, er hun svært aktiv ute på byen om kveldene. På fest kvikner hun til, pynter seg og blir attraktiv. Hun drikker mye og har tilfeldig sex. Alt dette tegner Maria med lavt selvbilde og er et ikke ukjent atferdsmønster. Beskrivelsene er oppriktige, men de gir i liten grad en forståelse av problemene hennes utover det helt opplagte. Boken er mer en skildring av rotløs ungdom enn et dypdykk i psykiske lidelser. Historien mangler erkjennelser og handlinger som tilspisser problemene eller utløser endring. Man får nesten følelsen av at hun kunne og burde ta seg sammen. Dermed blir depresjonen mystifisert, når siktemålet med boken trolig er det stikk motsatte.

Blyantens turbulens

Det er ikke bare bybildene som imponerer, personene er også godt tegnet, med individualiserte ansiktstrekk. Blyanttegningene gir et skisseaktig uttrykk som har mye bevegelse i seg, for ikke å si turbulens, noe som gjør stilen livaktig.

Tegningene er samtidig utført med stor presisjon. Det er fine nyanser av mørkt og grått, der enkelte sekvenser er kullsorte for å understreke Marias mentale tilstand. I det hele tatt skaper stilen en melankolsk eller trist stemning som står godt til historien og temaet. Bergen er en vellaget blues med blyant.

En fascinerende side ved tegningene er hvordan flater og perspektiv støter sammen. Mange av elementene er flatt komponert. Samtidig er det også dybde i tegningene, særlig i ansiktsportrettene. Det ser bra og særegent ut og skaper en følelse av uro og brytninger under overflaten.