Kunsten å være kunstner

Fra tid til annen dukker det opp bøker som skal introdusere barn for kunst, kunsthistorie og det å være kreativ. Enkelte av disse bøkene er fantasifulle, andre er mer systematiske og metodiske. Men de fleste er enige om at det å introdusere barn for bildekunst på et tidlig stadium er av det gode. Illustratør og forfatter Rune Johan Andersson har nå kommet med et nytt og litt annerledes bidrag til kunstoppdragelsen for de minste, nemlig Edvardas bildebok. Og kanskje retter han seg denne gangen like mye til de voksne som til barna.

Et kunstnerliv

I Edvardas bildebok følger vi Edvarda fra hun er en liten jente som liker å tegne og er lykkelig med det. Så blir hun en opprørsk, taggende ungdom, undrende kunststudent, voksen utøvende kunstner og til slutt en gammel dame som har utforsket det meste innen bildekunsten. Et kunstnerliv, altså, som flere utøvende kunstnere garantert vil kjenne seg igjen i, enten helt eller delvis. Dette er ikke en type fortelling vi vanligvis eksponeres for i barnelitteraturen, og det er spennende at Rune Johan Andersson tar de yngste leserne med på en slik reise. Samtidig er det mange problemstillinger i denne fortellingen som både fem-, syv- og tiåringer kanskje er for unge til å forholde seg til. Men mer om det om litt.

I Anderssons umiskjennelige strek er Edvardas bildebok blitt en eksplosjon av farger, former og ulike stiler. Den er mildt sagt en energibombe av en bok som byr på nye visuelle former og oppdagelser fra oppslag til oppslag. Fra å vise oss Edvardas barnlige kruseduller på veggen hos foreldrene til hennes blikk på kunsthistorien som omformer velkjente motiver til noe helt nytt, leker denne boken seg med møtet mellom den visuelt kreative Edvarda og omverdenen. Det er kjempegøy! Bokens ferd gjennom Edvardas ulike livsstadier og kunstneriske utvikling tillater dessuten Andersson å leke seg med ulike teknikker, og boken byr på alt fra gråblyantstreker til fingermaling, akvareller og akryl. Anderssons uhøytidelige, hemningsløse og frekke lek med motiver fra kunsthistorien, som Munchs «Skrik», Picassos «Guernica», Cézannes stilleben med epler og en av Fernand Légers kvinnefigurer, er dessuten en fryd å se, og de illustrerer på en gjenkjennelig måte både hvordan studenten Edvarda tviler seg gjennom kunsthistorien, men også hvordan store kunstverk har sitt opphav i det kunstneren gjør allerede fra barnsben av.

Litt for de voksne, litt for barna

Det er for øvrig imponerende hvordan Andersson ved hjelp av kun en setning eller to på hver side klarer å fortelle om et helt kunstnerlivsløp og samtidig romme så mange spørsmål, åpne for så mange tanker omkring bildekunsten. Samtidig savner jeg noe mer kontekst omkring Edvarda, noe som ikke er kunst og som gjør hennes verden litt større. Kunstens verden er jo stor, bevares, men for å gjøre Edvarda til mer enn en figur og hennes verden til mer enn bare kunst kunne mer om hennes omgivelser og relasjoner gjort denne fortellingen enda litt større.

Boken stiller en del spørsmål som kanskje særlig resonerer hos voksne med akademisk og/eller kunstnerisk bakgrunn: Skal vi ha tillit til kunsthistorien? Hva er et godt kunstverk? Og hvem er det som bestemmer hva som er god og dårlig kunst? Svarene er like kompliserte for Edvarda som de er for alle oss andre som har lurt på dette opp igjennom årene. Møtene med de bearbeidede verkene fra kunsthistorien er kanskje også morsomst for de voksne som kjenner dem fra før, men de kan jo inspirere den voksne til å vise barna originalene.

Dette er en fargerik, filosofisk og poetisk kunstbok som går på tvers av alder. Rune Johan Andersson viser seg nok en gang som en av våre mest rutinerte, fantasifulle og dyktige illustratører som vet å leke med illustrasjonskunsten på både overraskende og morsomme måter.