Livlig og fargesterk debut

Illustratøren og forfatteren Maria Lillebo er en av høstens barnebokdebutanter. Cappelen Damm kan fortelle at de oppdaget henne via Instagram, der hun «gjorde seg lekker» og reklamerte for en bokidé hun hadde. Og så ble det altså bok: Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen. Og selv om det er et tradisjonelt fortellemønster Lillebo følger i denne historien, så har hun allikevel løst oppgaven på en fortreffelig måte gjennom en lett og lekende hånd i illustrasjonene.

Klassisk motiv, tradisjonelle grep

En dag Oscar er med moren sin i byen, bestemmer han seg for å rømme fra henne. Mamma er nemlig ikke så morsom å være med lenger, etter at Oscar fikk en lillebror. Oscar får jo ikke noe oppmerksomhet lenger! Han får ikke engang en leke han ønsker seg i lekebutikken. Derfor gjemmer han seg der og håper at mamma vil lete etter ham. Men hun kommer ikke … Snart er Oscar ute i byen helt på egen hånd. Det blir ganske dramatisk.

Barn som kommer vekk fra foreldrene sine, er et klassisk motiv i barnelitteratur og -kultur. Jeg nevner bare Hjemme alene-filmene, som Maria Lillebos fortelling har enkelte fellestrekk med. Lillebos versjon av den klassiske fortellingen er godt og presist skrevet (Lillebo har jobbet som journalist), men det som gjør at vi biter oss merke i akkurat historien om Oscar, er hvordan hun har illustrert den.

Lillebo bruker hele fargepaletten i sine tegninger, som er tegnet med fargeblyanter med både mykt og hardt bly samt vannløselige pastellkritt. Hun veksler også fint mellom å bruke hele oppslag på én scene (der det foregår mange ting i samme scene), to scener i ett oppslag eller å drysse mange små scener utover oppslaget. Dette skaper mye bevegelse, variasjon og en følelse av liv og fremdrift i fortellingen. Hun fyller dessuten bildene med mye handling som ikke fortelles i bokens ganske små bolker med tekst. Mens vi leser «Hvor er egentlig mamma? Har hun dratt videre uten ham?», ser vi moren et annet sted i oppslaget, der hun leter etter sønnen sin under snabelen til en mammut i lekebutikken. Lignende grep er også brukt senere i fortellingen. Dette samspillet mellom tekst og bilde, som jo er et veldig tradisjonelt grep i bildeboksjangeren, er utnyttet godt og skaper et godt driv i teksten fra side én.

Detaljer, glede og overskudd

Maria Lillebo er en illustratør med sans for detaljer, og det er gøy! Boken blir derfor en spennende oppdagelsesferd hvor man kan oppdage noe nytt hver gang man leser. Små lesere kan legge merke til en jente med Pippi-dukke, fortape seg i et lekebutikkvindu eller lete etter noen skumle tyver i bildene. Voksne lesere kan finne mannen som leser Kristiansunds-avisen Tidens Krav, eller se at Oscars mor er kledd i plisséskjørt og fuskepelsjakke! Mer 2019 blir det liksom ikke. Dette er én av flere herlige motedetaljer som gjør boken til et aldri så lite tidsdokument. Mot slutten får vi dessuten et fint oversiktsbilde over byen der vi kan se alle gater og hus, og her kan voksne og barn sammen se om de kan finne både Oscar og mor.

Barnebokillustrasjoner er og har vært i en rivende utvikling, og flere av dagens norske illustratører, som Mari Kanstad Johnsen, Øyvind Torseter og Rune Markhus, utvikler stadig repertoaret for hvordan tegninger i barnebøker kan se ut. All ære til dem for det, men det er også hyggelig å komme over en mer tradisjonelt illustrert bok, som Maria Lillebos debut. Om vi kan se noen sammenhenger mellom Oscar Wildensky … og andre illustrasjoner i bildebokhistorien, er det bildene i 70-tallsklassikeren Lisen får ikke sove av Kaj og Per Beckman og Ilon Wiklands illustrasjoner av Astrid Lindgrens bøker som dukker opp i minnet. Vi finner mye av den samme livligheten i Lillebos illustrasjoner som hos Wikland, og da særlig i de store oppslagene som viser flere scener/handlinger. Som hos Wikland er de kaotiske på den riktig gledes- og overskuddsfylte måten. Også de glade fargevalgene i Oscar Wildensky … peker mot disse klassikerne innen illustrasjonskunsten.

Jeg håper absolutt at det kommer flere bøker fra Maria Lillebos hånd. Hun skriver godt, og hun har taket på illustrasjonene. For at forfatterskapet hennes virkelig skal bli lagt merke til, må hun nok komme opp med fortellinger som ikke minner om så mye annet vi har hørt før. Men debutboken vitner om så mye livlighet, energi og fantasi i sitt visuelle uttrykk at jeg ikke tror det skulle være noe problem å porsjonere ut litt av dette i selve fortellingen.