Praktfull dokumentasjon

Etter åtte år som avistegner for Verdens Gang får Christian Bloom sin første retrospektive bokutgivelse – i en praktutgave av de sjeldne. Inkludert i boken er arbeidene som sikret ham prisen for Årets avistegning i 2017 og 2021, begge på oppdrag for VG Helg. Dette samarbeidet er nå sørgelig over.

Enden på en æra

Etter at frilanseren Bloom mistet sikkerheten som fast tegner for Verdens Gang, har han beveget seg videre mot nye himler, med månedlig tilknytning til avisen Vårt Land og ukentlige oppdrag for nettavisen E24. Bokomslaget tar tak i avskjeden med VG og kombinerer to ulike bilder fra VG Helg. Forsiden, som først ble laget til artikkelen Velstandens pris (VG Helg, 11. november 2017), viser et selvportrett av kunstneren i ferd med å forlate bakken i luftballong. Undergangsstemningen rår på baksideillustrasjonen, som viser en skadeskutt bygning. Er det et avishus?

Lyset som skinner over i baksidebildet, inngir samtidig et fyndig håp for fremtiden. Dette spesifikke grepet går igjen i mange av Blooms bilder. En særpreget kvalitet ved arbeidene for VG Helg er formatet, som for det meste har bestått av helsides oppslag. Tiden det tar for blikket å sveipe over sidene, bruker Bloom til å skape en hel fortelling.

Ved hjelp av lys, skygge og komposisjon styrer Bloom rekkefølgen vi oppfatter elementene i bildene hans. Et eksempel er illustrasjonen til teksten En tsar av papp (14. januar 2017), hvor Vladimir Putin viser seg å sitte bukseløs under det speilblanke bordet sitt. Bordbeina holder knapt sammen under vekten av Putin, og i bunnen av tronen skjuler det seg en simpel tønne. Den dunkle lyssettingen gjør at detaljene åpenbarer seg gradvis.

«Dette verket kommer aldri som e-bok» står det på kolofonsiden. Det er lett å skjønne hvorfor. I boken bevares effekten av det store formatet, men digitalt går avkodingen av verkene i verste fall tapt.

Folkefinansiert feiring

Bloom 2016–2021 (Belhamel, 2021) er en visuelt slående bok, ikke bare på grunn av bildene, men også i kraft av bokdesignet. Formgivningen er ved Bloom selv, i samarbeid med Simen Grytøyr, som har vært tegnerens art director i VG. Produksjonstekniske finurligheter som sølvtrykk på sidene forsterker det estetiske uttrykket som allerede gjennomsyrer bildene. Samtidig er det inkludert grovere frimerkeskisser som viser prosessen frem mot de ferdige verkene. Logoen til det nystartede forlaget Belhamel tyder ellers på en visuelt bevisst forlegger. Logotypen er formet som et ambigram som kan leses likt forlengs og opp ned baklengs.

Utvalget av arbeider er også gjort ved Bloom i samarbeid med Grytøyr. Ikke alle de beste tegningene er med. Harvey Weinstein som marulk (Lophiiformes) er eksempelvis utelatt. Like fullt er det en fyldig bok. Av de vel 400 tegningene Bloom har levert til VG siden 2012, er nærmere 250 laget til VG Helg mellom 2016 og 2020. Av disse er igjen 150 bilder gjengitt i boken. Rekkefølgen på disse er vilkårlig.

Forvitret kontekst

Folkefinansiering og midler fra Grafill og Norsk Illustrasjonsfond har muliggjort denne utgivelsen som i første omgang begrenser seg til et opplag på 1200 eksemplarer. Som praktutgivelse skorter det ikke på noe, og i klassisk bibliofil stil er de første 20 eksemplarene nummererte spesialutgaver. Det som savnes i boken, er tilstrekkelig kontekst.

«Alle illustrasjoner først publisert i VG Helg mellom 2016 og 2020» står det på kolofonsiden. Dette stemmer ikke helt. Blooms illustrasjon til artikkelen Et lite stykke Norge (VG Helg 9. august 2014) er eksempelvis gjengitt som tegning nummer femten i boken. En kortfattet oversikt over publiseringsdatoen til Blooms bilder burde som minimum vært inkludert. Alf van der Hagens Marvin Halleraker – Satiriker med helvetesangst (Vårt Land Forlag, 2018) viser hvordan en slik liste enkelt kunne vært utført. Denne boken er dessuten et godt eksempel på hvordan en retrospektiv utgivelse kan brukes til å kommentere den enkelte tegning – slik at leseren lærer noe av gjensynet.

Historiserende essay

Til tross for en oppstykket kontekst inneholder boken et velskrevet essay av Dominic Hardy, som er kunsthistoriker og professor i satire ved Universitetet i Montréal. Hardy er uttalt fan og har tidligere holdt foredrag om Christian Bloom. Fire år i limbo er tittelen på essayet. Slik føltes det nok for mange under perioden med Trump som president.

Hardys analyse av Blooms arbeider gjelder i første rekke verkene Baby Trump, Liar Liar Pants on Fire og Sirkusdirektør Trump. Hardy nevner ikke satiretegnertradisjonen i Norge, men skriver til gjengjeld opplysende om avistegningens gullalder i 1700- og 1800-tallets England og Frankrike. Analysene hans av Blooms virkemidler er gode. Blant annet påpeker han hvordan Bloom bruker karikaturer for å skape skremmebilder, mens de mer realistiske avbildningene av særlig dyr er velegnet for å skape empati. Eksempelet han bruker, er bildet av en karikert Donald Trump som sirkusdirektør med realistisk tegnede og fysisk sårede sirkusdyr i form av et esel og en elefant. Det ironiske er – slik Hardy skriver – at eselet og elefanten som politiske symboler stammer fra nettopp karikaturtradisjonen slik de ble popularisert av tegneren Thomas Nast på 1800-tallet.

Livet med Trump

Som Hardy skriver, er Baby Trump ekstra god fordi Bloom beskriver at noe er i ferd med å skje, like før det skjer. Scenen av Baby Trump på vei til å utslette verden spiller for øvrig vellykket videre på Charlie Chaplins berømte storfilm The Great Dictator (1941) og scenen hvor Adolf Hitler leker med en globus. Hollywood-filmer fra denne perioden ser ut til å være en visuell preferanse hos Bloom, og da særlig film noir.

Én av grunnene til at Bloom når ut viralt, er kan hende at uttrykket hans har noe særegent amerikansk ved seg. Stilmessig peker han tilbake til fordums amerikansk reklameestetikk à la Haddon Sundblom og kanskje mer spesifikt Joseph Christian Leyendecker. Sistnevnte krediteres for å egenhendig ha skapt det moderne magasindesignet. Likhetene med Blooms estetikk er flere.

Vakker undergangstematikk

Hos Bloom stormer alle til for å bevitne undergangen – fordi den er så vakker. Eksemplene er flere, fra styrtende kometer på himmelen til atombomber og virus i verket World War C, som nylig ble kåret til Årets avistegning. Selv laksen som gyter i et kloakkrør, får en estetisk side hos Bloom. Bloom gnir inn sitt ironiske budskap ved å vise det vakre i det vonde. Slik kommer han under huden på mottakeren.

Boken som viser Blooms glanstid i VG, speiler også undergangsfølelsen som bredte seg i perioden da Donald Trump ble president, nyhetsmediene mistet sin sannhetsstatus og barn som Greta Thunberg måtte ta ansvar for å sette dagsordenen rundt den pågående klimakrisen. Christan Bloom gjorde disse årene til en ukentlig fest av farger, følelser og poengtert kritikk som overskred innholdet i teksten han var satt til å illustrere.

Den påkostede utgivelsen med Blooms viktigste arbeider fra 2010-tallet bekrefter tegnerens posisjon som en av Norges beste. Hvis ikke denne mursteinen av kombinert CV og portefølje sikrer Christian Bloom en fast stilling som avistegner, må slaget nesten sies å være tapt. Ikke for Bloom, men for avisene.